Frøken Hermansen syns det er greit å bli voksen

                                                                         
Frøken Hermansen syns egentlig at det er greit å bli voksen.
Det er helt greit å bo i en leilighet med en sønn og betale regninger og kjøpe inn mat hver uke.
Uka varer fra mandag til fredag, og helgen er lørdag og søndag. Ferdig med det liksom.
I år har hun også hatt grønnsaksparsell og føler virkelig at hun har trådt inn i de voksnes rekker både da hun laget solbærgele og når hun googler hva man skal bruke jordskokk til.
Hun syns det er greit å legge seg på riktig side av døgnet, og å stå opp sånn litt etter sola.
Hun har samlet mange venner opp gjennom årene, og det blir stadig flere av dem. Hun har blitt flinkere til å skjønne hva som gir henne noe i livet, og hva hun ikke gidder å bruke tiden på lenger.
Alt i alt syns hun selv at hun har blitt et helt ok eksemplar av det de kaller voksne. Hun lever hver dag og samler flest mulige minner.

Noen ganger når hun skravler med venninner om gamle dager så smiler hun og savner litt tiden da man ikke hadde noen bekymringer for annet enn seg selv, og de gangene hvor kvelden varte til sola sto opp uten at man ble trøtt.

-Savner å rusle nedover Karl Johan i juli kl 04 med  vondt i beina og de høyhælte skoene i hånda
-Den blå chiffonblusen!!!
-Savner å sitte midt på gata og høre på han som spilte gitar eller var sitt eget enmannsorkester, og så kjøpe kassetten hans før man gikk derfra.
-Savner å være lost uten kart og gps og måtte sitte på med pizzabudet rundt på Grønland for å finne ut hvor venninna bodde. Hysterisk morsomt og endte med at vi fikk pizzaen også.
-Savner å gå på nachspiel uten å se på klokka. I ettertid har hun skjønt at voksen-nachspiel faktisk kan være mye hyggeligere, særlig hvis noen spiller gitar. Hun har forklart sønnen at hvis du kan Knocking on Heaven's door på gitar, så drar han damer.
-Savner å gå på skolen og få tilbakemeldinger på hva man var skikkelig flink til. Selv om skolesystemet aldri klarte å gjøre det riktig så man skjønte hva man burde blitt.
-Å sitte på fortauet i Kirkegata for å få luft og se på alle som går inn og ut av Bozo.
- Å bli kjent med så mange meningsløse folk som var akkurat like fjerne som en selv.
-Å bli kjent med de viktige vennnene som er der enda!
-Å bli kjent med vennene man ble glad i, men som man mistet fordi tiden gikk.
-Russetiden med kyssesyken som faktisk ble veldig koselig selv om det ikke ble så mye fest. En fylletur til Hamar og en overnatting midt på brygga på Aker Brygge ble det i hvert fall,
-Å synge med for full musikk på repeat i ukesvis til "I swear" og "I'll make love to you" uten å egentlig tenke over hva sangene betydde.
-Bahia Feliz.
-Fotball VM 1994.
-Toni Braxton

Hun savner ikke:
-Å grine seg gjennom sin egen bursdagsfest fra hun var 18-25 til hun skjønte at hun ikke tåler vodka.
-Å ikke skjønne hva som er for mye vin. Skal sies at hun har klart å glemme det et par ganger i ettertid også.
-Kjærlighetssorg og frustrasjon over ting som gikk gærnt hver gang fordi man ikke i det hele tatt skjønte hvem som var bra og ikke, og trodde livet var over hver gang
-Å gå blakk nedover Karl Johan og tigge penger til nattbussen hjem. Jepp, det har hun gjort. Han gikk og spiste Grandiosa, han som ga henne pengene. Hun fikk en bit også.  Tusen takk, hvem du enn var.
-Å tenke at 25 er kjempegammelt.
-Bekymringen for at ingen kommer til å like meg eller ville gifte seg med meg, og hvordan skal det gå med meg når jeg blir gammel.
- Å rope æsj! hvis en gammel mann på 30-40 år nærmet seg. Gammel gris.


Frøken Hermansen skjønte ikke
-Hvem hun var
-Hva hun ville
-Og med hvem
-Hva hun skulle bli
-Hvem som var ekte venner og ikke
-Hva som var viktig i verden
-og at hun var viktig selv.

Nå skjønner hun mye mer, og ville ikke byttet bort sin egen alder.

Frøken Hermansen syns det er helt greit å bli voksen og å kunne sitte helt alene hjemme og skrive et blogginnlegg fordi hun har lyst, og uten å prøve å tjene penger på det, eller slenge med puppebilder for at flere skal lese det hun skriver. For alt hun vet er det kanskje ingen bortsett fra et par venninner som kjenner seg igjen i det hun skriver uansett.