Oslodamen

Frøken Hermansen skulle ikke bli en sånn håpløs mor som ungdommen syns er teit. En som ikke skjønner teknologi eller slangordene ungdommen bruker. Mor ringer sønn. Sønn tar telefonen. Mor sier: Hallo! Hallo? Ingen svar. Sønn ringer mor. Mor svarer og sier: Hallo! Halloooo. Hallo? Ingen svar. Søren, nå er det noe gærnt med telefonen hans igjen. Mor ringer sønn igjen. Hallo! Hallooooo. Halloooooo. Hallo? Legger på Sønn ringer mor. Fremdeles ingen som hører hverandre. Frøken Hermansen ringer hjem til fasttelefonen i håp om at det går bedre der. Ja, for Frøken Hermansen og noen få pensjonister har fremdeles fasttelefon. Hun nekter å kvitte seg med den før de fysisk stenger telefonnettet og kommer og bærer den ut av huset hennes. Hun trenger den! Eneste mulighet til å få tak i sønnen når han skrur av lyden på mobilen. Han tar telefonen, men hun hører ikke noe der heller. Hm. Hun begynner å lure på om det er hennes telefon det er noe feil med, og ikke hans. Mor ringer sønn

                                                                          Frøken Hermansen syns egentlig at det er greit å bli voksen. Det er helt greit å bo i en leilighet med en sønn og betale regninger og kjøpe inn mat hver uke. Uka varer fra mandag til fredag, og helgen er lørdag og søndag. Ferdig med det liksom. I år har hun også hatt grønnsaksparsell og føler virkelig at hun har trådt inn i de voksnes rekker både da hun laget solbærgele og når hun googler hva man skal bruke jordskokk til. Hun syns det er greit å legge seg på riktig side av døgnet, og å stå opp sånn litt etter sola. Hun har samlet mange venner opp gjennom årene, og det blir stadig flere av dem. Hun har blitt flinkere til å skjønne hva som gir henne noe i livet, og hva hun ikke gidder å bruke tiden på lenger. Alt i alt syns hun selv at hun har blitt et helt ok eksemplar av det de kaller voksne. Hun lever hver dag og samler flest mulige minner. Noen ganger når hun skravler med venninner om gamle dager så sm