mandag 26. august 2013

Frøken Hermansen lever i dag....

Livet er så skjørt.... ett vindpust på feil sted så er det borte...
Siden Frøken Hermansen fant seg selv for en stund siden, har hun blitt så flink til å leve hver dag. Hun besøker fortiden og der er det fint, men det er ikke noe sted å bli lenge. Hun besøker også framtiden, men den er også så langt unna, og ingen vet egentlig om den kommer. Ingen vet om morgendagen kommer. Hun har skjønt at det er HENNES jobb å gjøre seg selv lykkelig, og ingen andres.

Derfor lever Frøken Hermansen i dag. Hver dag. Hver uke. Hun nekter å bli en av dem som står opp om morgenen, går på jobb, spiser lunsj, jobber litt til, går hjem, lager middag, spiser middag, rydder opp, ser på tv og går og legger seg. Hun nekter å bare eksistere. Hun lever. Hun prøver å ha ferie hver helg, og helg hver kveld. Hun gjør ting hun liker. Ting hun elsker. Hun tenker alt for mye, føler alt for mye, elsker alt for mye, og gjør ofte akkurat det hun har lyst til. Det er det som er å leve har hun funnet ut.

Frøken Hermansen elsker at favorittsangene hennes kan få henne til å gråte. Og at sola går ned så fantastisk fint akkurat utenfor hennes veranda. Og at hun endelig etter hundre år skal lære seg spansk bare fordi hun har lyst og ikke fordi hun nødvendigvis trenger det til så mye. Og hun skal bli flink også. Hun bare vet at man lever enda mer på spansk. Norsk mangler så mange ord som hun trenger for å leve riktig.

Frøken Hermansen gjør faktisk veldig mye akkurat som hun vil. Vil hun sage en hylle i to fordi det blir finere i hennes hode, så sager hun en hylle i to. Vil hun gå tur i skogen klokka 8 om morgenen helt alene på en søndag, så gjør hun det.
Hører på kjærlighetssanger en hel dag :-)

Vil hun ligge rett ut på sofaen og stirre i taket en hel dag og høre på kjærlighetssanger, så gjør hun det. Vil hun la være å vaske badet fordi det kan gjøres i morgen, fordi hun bare MÅ skrive litt på den boka som sikkert aldri kommer til å bli noen bok, så gjør hun det også. Hadde hun vasket badet akkurat den dagen så hadde det i hvert fall ikke blitt noen bok.

Frøken Hermansen elsker jordbær, mørk sjokolade, og hvitløksmarinerte oliven, og drømmer om å bo i nærheten av sjøen en gang i livet. Eller i hvert fall i nærheten av vann. Hun elsker å ta bilder, og at folk sier de er fine. Hun kjøper også mange veldig dyre skrivebøker fra Paperblanks med gull-ornamenter som hun ikke skriver i. Men som hun skal skrive i en gang i tiden. Eller kanskje det blir barnebarn eller oldebarn som får dem med blanke ark og tegnestifter til.

Frøken Hermansen vil ikke bli gammel og ensom. Bare gammel. Fordi det er så mye bedre enn ikke å bli gammel. Hun vil lage så mange minner og så mye å tenke tilbake på at det ikke går an å bli ensom. Samle bilder av alle som har gjort henne glad, skrive ned hvorfor de gjorde henne glad i tilfelle hun blir dement og ikke husker det selv, ha lister over favorittsanger som noen kan spille for henne til hun får lykkelige tårer i øynene, og håper at hun fremdeles da også klarer å lese bøker som hun elsker.
Frøken Hermansen lever i dag. Hver dag. Hun liksom bobler over av liv og energi og følelser, men kunne ikke tenke seg å leve på NOEN annen måte.

Kose seg :-)
Noen vil si at Frøken Hermansen er en skrulle. Noen vil si at de aldri forsto henne. Noen vil si at hun var håpløs når det gjaldt praktiske ting. Noen vil si at hun var snill, men for dumsnill, og at hun ga for mye i forhold til hva hun fikk igjen. Noen vil si at hun var flink på jobb. Noen vil si hun var intelligent og burde brukt det på noe mer, noe viktigere. Noen vil si hun var gavmild og tenkte mer på andre enn seg selv, andre vil kanskje si at hun var et rotehue, og at hun begynte på masse prosjekter hun ikke fikk ferdig.
Hun håper at noen vil si at selv om hun ikke fikk utrettet mye, så LEVDE hun.. Kanskje mer enn de fleste andre de har kjent.


Frøken Hermansen LEVER. Ikke i fortiden, ikke i framtiden, men I DAG.
Så får du velge selv hva du vil gjøre med den eneste dagen du faktisk vet at du har :-)





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar