Om å være så fordømt lykkelig hele tiden...

Frøken Hermansen har det bra. Hun bor alene med en sønn på 14, har tak over hodet, en jobb, mat på bordet ( den står selvfølgelig ikke framme hele tiden, men settes i kjøleskap), og en sønn som er tenåring men som foreløpig ser ut til å greie seg ganske bra i livet. Når en 14-åring elsker fotball og Playstation, og ikke klarer å rydde hverken skittentøy eller rommet sitt,  så må hun jo ha gjort noe riktig i hvert fall.

Frøken Hermansen har det altså bra. Ingenting å klage på.
Når var det man begynte å måtte være så lykkelig hele tiden? Når var det at det å ha det bra begynte å ikke bli bra nok? Og hva er det å være lykkelig? Og hvor ofte må man være det for at braheten skal være godkjent? Hvem bestemmer hvor bra man må ha det for å kunne kalle seg lykkelig? Og trenger man egentlig å være lykkelig i det hele tatt hvis man har det bra? Hvorfor må man alltid ha mer enn man har fra før?
Frøken Hermansen føler lykke når huset er nyvasket, når hun hører en favorittsang på radioen, eller når hun våkner i juli, har fri, og det faktisk ER Langøyene-vær.

Det er så mange som har så mye , men som aldri får nok. Det er så mange som har mann, barn, bil, hus og hund, men som sier de ikke er lykkelige. -Joda, jeg har det bra, men vet ikke helt hundre prosent om jeg er lykkelig. -Har du det bra med mannen? Er han snill? Har dere det bra sammen? -Jada. Han er snill han. men jeg er ikke helt sikker på om jeg er LYKKELIG.  -Så fint at du har fått ny jobb. -Jada, jobben er fin den, og kollegene hyggelige, og jeg liker arbeidsoppgavene mine, men jeg vet ikke helt om det er der jeg vil bli, om det gjør meg lykkelig... -Så fin leilighet dere har fått!-Joda, den er fin den, Vi har alt, men vi blir nok ikke ordentlig lykkelige før den ene veggen på soverommet er malt i en farge som matcher sengestolpene.
Eller får flyttet et annet sted. Eller får mer penger. Så vi kan bli virkelig lykkelige.

Er det ikke lykke å ha et sted å bo, noen å dele det med, barn som er friske, noen å dele tanker og ideer med, som gir deg en klem i ny og ne, inntekt som dekker det viktigste, mat i skapet, mulighet til å gjøre ting man har lyst til innimellom, kunne reise til et nytt sted noen ganger, og oppleve noe man husker? Er det ikke hverdagslykke når skittentøyskurven er tom, eller det lukter nystekt sjokoladekake i huset ( å herregud, Frøken Hermansen elsker sjokoladekake), eller barna får en god karakter på skolen, eller når bunken med regninger er betalt og det fremdeles er litt penger på kontoen? er et ikke litt hverdagslykke når noen sier at man har fin topp,eller at man er søt i dag? Er det ikke hverdagslykke å bo i Norge, og kunne stå opp hver dag uten å bekymre seg for naturkatastrofer eller krig? Er det ikke hverdagslykke når favorittbladet kommer i postkassa MED en prøve på en te du ikke har smakt før? Og en prøve på ny ansiktskrem?

Frøken Hermansen er lykkelig. Hun skal drikke te. Og så tømme skittenskurven. Og vaske hus. med musikken på fullt. I høye hæler. Til arabisk musikk. Ya mama, Ya mama...
Man er sin egen lykkes smed :-)