Om å fange en elefant

Frøken Hermansen hadde en meget dyktig lærer på videregående, Arne Dahl,  som lærte henne og hele klassen hvordan man skulle fange elefanter. Han hadde selv vært elefantjeger i Afrika, og det tok en stund før Frøken Hermansen skjønte at han nok kanskje ikke hadde vært det andre steder enn i sine egne drømmer.
Nok om det. Arne Dahl kunne lage elefantfelle. Og få elefanten opp igjen så lett som bare det.
Han og de andre elefantjegerne gravde da et hull i bakken som var stort nok til en elefant ,og dekket det til slik at elefanten ikke skjønte at det var et hull, og så forsvant ned i hullet da den skulle gå over. Frøken Hermansen tenkte aldri på å spørre Arne Dahl om hva resten av flokken gjorde da, for elefanter er jo stort sett veldig glade i hverandre. Ble de stående ved fella å vente, eller forlot de den som falt nedi? Hun glemte også å spørre om HVORFOR Arne Dahl var i Afrika og fanget elefanter, men har konkludert med at det ikke var for å stjele tennene og selge til Europa, men at det sikkert var en del av veldedig prosjekt der de skulle fange elefantene på en human måte for så å merke dem og slippe dem ut igjen så de kunne telle dem i framtiden, og forhindre at de SLEMME elefantjegerne kunne ta dem.
Nok om det. Elefanten står nå og hyler nede i hullet i bakken, og vennene hans står rundt hullet, holder hverandre i snabelen og uler på elefantspråk. Sånn tror i hvert fall Frøken Hermansen at det må ha vært. Enten så har de fått bedøvet den og merket den, eller så har de fått merket den uten å bedøve den, hun er ikke helt sikker, men nå er spørsmålet hvordan de skal få den opp igjen når de ikke har hverken heisekran eller bil eller traktor, men bare ti snille elefantjegere som skal hjelpe elefanten opp.
Man tar da enkelt og greit jordhaugen man gravde ut av hullet, og spar litt og litt tilbake i hullet, slik at elefanten må trampe det ned og på den måten kommer høyere og høyere opp der han står og tråkker i hullet, og når hele haugen med jord er spadd ned i hullet igjen, så er det ikke lenger et hull, men bare et spor av elefantfella, og en elefant som ser seg lykkelig rundt på alle elefantvennene som klemmer ham i snabelen og er glade for at han kom seg opp. Og fordi han er så lykkelig er ingen av elefantene sinte, og de ti snille jegerne trenger ikke å løpe for livet.
Så lett er det å lage elefantfelle, og å få elefanten opp igjen uten å skade den.