Om å stjele halve livet fra et barn..

(Gjesteblogger: Stemorsblomsten)

Hvem er du?

Hvem er du som stjeler halve livet fra barnet ditt, som du sier du elsker over alt på jord? 

Hvem er du, mor?

Hvem er du, som sier at barnets beste er det viktigste for deg når du velger å la henne vokse opp uten å vite hvem hun er?

Hvem gir deg retten til å frata henne faren sin? Hvem gir deg retten til å frata en god far sitt barn? Hvem gir deg retten til å la hennes halvsøsken leke alene hos pappa uten henne?

Hvem er du? Som med glede tar i mot tusenvis på tusenvis av kroner fra pappa, måned etter måned, år etter år, uten at han har noe han skulle sagt? 

Hvem er du som lar henne vokse opp uten å vite hvor hun kommer fra? Hvem gir deg rett til å ta fra familien hennes muligheten til å bli kjent med henne? Hvem er du som ikke lar pappa få fortelle henne om bestemor og tanter og onkler og kusiner og fettere langt borte? Hva gir deg rett til å nekte en pappa å fortelle sin datter om da har var liten og hadde duer, og om dyrene som bodde i huset, og om bestefar som spilte saksofon og reiste på turné mens bestemor danset og sang? Hvem gir deg retten til å nekte en farmor å høre sitt barnebarns stemme i telefonen, og å nekte en onkel å løfte henne opp i luften så hun hyler av glede,  og retten til å nekte hennes far å vugge henne i søvn? Lærer du henne det som er hennes andre språk? Vet du i det hele tatt noe om landet hun kommer fra? Hvem i helvete tror du at du er???

Var det penger du ville ha? Et pent barn å vise fram? Ble hun pen nok? Hva var planen? En datter som ikke lurer på hvem pappa er? Eller spør hun? Og hva har du svart? Har du sagt at han ikke vil se henne? Har du funnet en annen som hun kaller pappa? Hva svarer du når hun spør hvorfor hun har mørkt hår mens du har lyst? Hva svarer du henne når hun spør hvorfor pappa ikke ville ha henne? 

Hvem er du? HVA er du? En mor som elsker sitt barn ville aldri la henne vokse opp slik du gjør. En MOR setter barnets beste før sitt eget. En MOR forstår at et barn som vokser opp uten pappa vil lete, og hun vil finne, og hun vil få vite, og kanskje vil hun ikke lenger kalle deg mor. For du er ingen. Du er en kvinne med et barn som du holder borte fra pappaen sin. Du er en kvinne med et barn. Men du er ingen MOR. En MOR setter barnets beste først. Du gjør ikke det. En MOR ville ikke hatt samvittighet til å ta i mot penger hver måned, hele året, hvert år, uten et snev av dårlig samvittighet for at en far gjør det beste han kan for sitt barn i den situasjonen han er i. En MOR gjør ikke sånt. Man gjør ikke sånt mot de man elsker høyest i verden. 

En far elsker sine barn høyest i verden. En far fratas retten til å bli kjent med henne som han tenker på hver eneste dag. Som han betaler for hver måned for at hun skal vokse opp i et godt hjem og ha det hun trenger. Han har ikke noe annet valg. Han kjemper en kamp i et system der han er dømt til å tape. Og det vet du så godt. 

Men hva trenger hun, "mamma"? Hva gir deg retten til å bestemme hva hun trenger? Hva ga deg retten til å bestemme at hun IKKE trenger pappaen sin? 

Hvem er du, mor? HVA er du? Som stjeler halve livet fra et barn?