Frøken Hermansen løper fortere enn fanden
Frøken Hermansen løper Holmenkollstafetten sammen med jobben. De løper for Team Jakob. Jakob var en liten gutt som måtte gi tapt for kreften, og jobben til Frøken Hermansen vil støtte en god sak i år. Hun har forberedt seg bittelitt og testet ut 650m noen ganger for å se om hun kunne klare å jogge hele veien uten stopp. Når den store dagen kommer er hun klar som et egg, og gruer seg mer enn det er moro, men har lært at ting du ikke får gjort noe med er ingen vits å bekymre seg for. Og når man har meldt seg på så har man meldt seg på, og ingen vits å gråte over spilt melk, Det er bare å løpe som fanden og håpe man overlever.
Hun stiller seg opp i slutten av vekslingsfeltet for at Tommy skal måtte løpe lengst mulig, og hun selv kortest mulig. Så venter hun. Livredd, men klar. Hun ser Tommy komme med en gang, Heldigvis er det ikke så mange med samme farge på t-skjorta, så hun klarer å få tatt i mot stafettpinnen, skru kroppen til femte gir, og sette avgårde, Hun vet allerede etter 10 meter at hun løper for fort til å klare hele etappen, men vet også at hun ikke kan løpe saktere fordi det står folk på begge sider av veien som ser henne løpe. Hun holder farten oppe og veksler mellom femte og fjerde gir, og minner seg selv på å puste inn og ut og inn og ut for å ikke besvime. Inn og ut. Inn og ut!
Veien er bredere enn på Youtube etappevideo. Dæven! Jeg løper midt i bilveien! Kult! Det er ganske tomt med folk et stykke av veien, og hun tenker at nååååååå klarer jeg ikke mer. Jeg må jogge hvis jeg skal klare hele greia. Akkurat da mens venstre bh-stropp sklir ned skimter hun vekslingsfeltet, og vet at Fredrik venter på pinnen, og hun kan ikke bremse, Den lille veska som henger på siden av buksa med visakort, telefon, festivalregnfrakk i plast og husnøkler begynner å dra buksa nedover. Hun måtte skjære hull i buksa for å få dratt ut strikken for å ha noe å feste veska i. Jo nærmere hun kommer Fredrik, jo lenger ned sklir buksa. Hun kjenner at lungene ikke klarer mer, og sier Tenk på Jakob! Tenk på Jakob! , men hun klarer ikke tenke på annet enn Fredrik og de 200 andre som står og ser på når hun kommer løpende inn mot veksling, nesten alene i veien, heldige Frøken Hermansen som er den eneste de ser komme løpende, med slapp bh-stropp og bukse som sklir ned.
Der ER han! Salige Fredrik! Hun skrur opp fra fjerde til fjerdeogethalvt gir for å få overlevert pinnen, jogger ut av løypa, forventer hjertekollaps, og blir overrasket da det ikke skjer. Hun kjenner at hvis det hadde vært en stor gressplen der med mange som lå strødd, så hadde hun også lagt seg strødd, men det var ikke noe sånt å se, så hun tuslet i rolig tempo mot nærmeste t-bane stasjon med vrengte lunger og en hoste som en gammal sjømann på Fisherman's Friend-reklamen.
JEG KLARTE DET! Frøken Hermansen løp på 3.25 minutter. Hun jogget på tredemølla på 4,25 og hadde ikke trodd hun skulle klare det fortere, men når ingen av de 650 metrene lar deg hverken gå eller jogge, men bare gi alt du har, så går det jo fortere å løpe fort enn å jogge. Kult!
Hun har vært tøff i trynet og sagt til jobben at : Gi meg samme etappe neste år så tar jeg den på et halvt minutt fortere!
Vi får se.
Hun stiller seg opp i slutten av vekslingsfeltet for at Tommy skal måtte løpe lengst mulig, og hun selv kortest mulig. Så venter hun. Livredd, men klar. Hun ser Tommy komme med en gang, Heldigvis er det ikke så mange med samme farge på t-skjorta, så hun klarer å få tatt i mot stafettpinnen, skru kroppen til femte gir, og sette avgårde, Hun vet allerede etter 10 meter at hun løper for fort til å klare hele etappen, men vet også at hun ikke kan løpe saktere fordi det står folk på begge sider av veien som ser henne løpe. Hun holder farten oppe og veksler mellom femte og fjerde gir, og minner seg selv på å puste inn og ut og inn og ut for å ikke besvime. Inn og ut. Inn og ut!
Veien er bredere enn på Youtube etappevideo. Dæven! Jeg løper midt i bilveien! Kult! Det er ganske tomt med folk et stykke av veien, og hun tenker at nååååååå klarer jeg ikke mer. Jeg må jogge hvis jeg skal klare hele greia. Akkurat da mens venstre bh-stropp sklir ned skimter hun vekslingsfeltet, og vet at Fredrik venter på pinnen, og hun kan ikke bremse, Den lille veska som henger på siden av buksa med visakort, telefon, festivalregnfrakk i plast og husnøkler begynner å dra buksa nedover. Hun måtte skjære hull i buksa for å få dratt ut strikken for å ha noe å feste veska i. Jo nærmere hun kommer Fredrik, jo lenger ned sklir buksa. Hun kjenner at lungene ikke klarer mer, og sier Tenk på Jakob! Tenk på Jakob! , men hun klarer ikke tenke på annet enn Fredrik og de 200 andre som står og ser på når hun kommer løpende inn mot veksling, nesten alene i veien, heldige Frøken Hermansen som er den eneste de ser komme løpende, med slapp bh-stropp og bukse som sklir ned.
Der ER han! Salige Fredrik! Hun skrur opp fra fjerde til fjerdeogethalvt gir for å få overlevert pinnen, jogger ut av løypa, forventer hjertekollaps, og blir overrasket da det ikke skjer. Hun kjenner at hvis det hadde vært en stor gressplen der med mange som lå strødd, så hadde hun også lagt seg strødd, men det var ikke noe sånt å se, så hun tuslet i rolig tempo mot nærmeste t-bane stasjon med vrengte lunger og en hoste som en gammal sjømann på Fisherman's Friend-reklamen.
JEG KLARTE DET! Frøken Hermansen løp på 3.25 minutter. Hun jogget på tredemølla på 4,25 og hadde ikke trodd hun skulle klare det fortere, men når ingen av de 650 metrene lar deg hverken gå eller jogge, men bare gi alt du har, så går det jo fortere å løpe fort enn å jogge. Kult!
Hun har vært tøff i trynet og sagt til jobben at : Gi meg samme etappe neste år så tar jeg den på et halvt minutt fortere!
Vi får se.
Kommentarer
Legg inn en kommentar