Om steder som er bra for oss
I Aftenposten Søndag er det et intervju med Hanne Ørstavik som akkurat har gitt ut boken "Stedene", oversatt fra fransk, og opprinnelig skrevet av Marguerite Duras.
Boka handler om menneskers tilknytning til steder, og spesielt kvinners tilknytning til steder, da Marguerite Duras mente at menn ikke har den samme tilknytningen til bosted, hus og rom som det kvinner har.
"Hvilke steder som er bra for oss, det vet vi først når vi er der"!
Mange kjenner igjen følelsen av at det er HER jeg vil være, det er HER jeg hører hjemme, og det er HER jeg føler en tilknytning til noe som jeg ikke får andre steder.
Man kan reise til et sted på andre siden av jordkloden, og bare føle at man hører hjemme der.
Man kan bo i en leilighet i gata man alltid har bodd, men ikke høre hjemme der i det hele tatt.
Jeg vet veldig godt hvilke steder jeg føler meg aller mest hjemme, og det er ikke i min egen leilighet hvor jeg har bodd i 11 år. Verandaen min er EN ting, Utsikten fra Bogerud og solnedgangene over Holmenkollen er det vakreste i Oslo. Men innenfor balkongdøra er det meste feil. Jeg slår meg ikke til ro uansett hvor mye jeg rydder eller ommøblerer. Det er ikke her jeg hører hjemme. Jeg står på vent for å finne det stedet jeg VET at jeg hører til.
Det er samme sak når man reiser. Jeg får lett en tilknytning til mange steder, men langt fra alle. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg var mye mer hjemme i ørkenen i Jordan enn i regnskogen i Malaysia. Etter uendelig mange turer til fantastiske Malaysia fikk jeg feriefølelsen igjen og igjen, men aldri hjemmefølelsen.
MEN.. Da vi var på jeepsafari i Wadi Rum-ørkenen i Jordan. og det uendelig vakre ørkenlandskapet fulgte oss, kilometer etter kilometer, inn til festmåltid hos beduinene sent på mørke kvelden, da visste jeg at jeg hørte hjemme der. Hadde vi ikke hatt kjæreste, barn, familie, jobb og hjem, så kunne vi blitt beduiner den kvelden. Det hørte vi også at en norsk kvinne hadde gjort for noen år siden!
Det er å elske den lille hektiske gata ved Wembley mye høyere enn Oxford Street, og at Thassos var mer magnetisk enn Tenerife, og at jeg vet at jeg hører hjemme på Drammen togstasjon og på øyene i Oslo!
Det er en følelse av at man finner fred et sted. Finner seg selv, og kan slå seg til ro.
Du kan tenke på stedene du har bodd, og med en gang vite hvilket sted du hørte hjemme, og hvilket sted du ikke hørte hjemme. Riktig sted skal GI energi, og ikke TA den.
Man tenker kanskje ikke over det hver dag, men som Hanne Ørstavik sier:
"Hvilke steder som er bra for oss, det vet vi først når vi er der" :-)
Boka handler om menneskers tilknytning til steder, og spesielt kvinners tilknytning til steder, da Marguerite Duras mente at menn ikke har den samme tilknytningen til bosted, hus og rom som det kvinner har.
"Hvilke steder som er bra for oss, det vet vi først når vi er der"!
 |
| Hjemme på verandaen |
Man kan reise til et sted på andre siden av jordkloden, og bare føle at man hører hjemme der.
Man kan bo i en leilighet i gata man alltid har bodd, men ikke høre hjemme der i det hele tatt.
Jeg vet veldig godt hvilke steder jeg føler meg aller mest hjemme, og det er ikke i min egen leilighet hvor jeg har bodd i 11 år. Verandaen min er EN ting, Utsikten fra Bogerud og solnedgangene over Holmenkollen er det vakreste i Oslo. Men innenfor balkongdøra er det meste feil. Jeg slår meg ikke til ro uansett hvor mye jeg rydder eller ommøblerer. Det er ikke her jeg hører hjemme. Jeg står på vent for å finne det stedet jeg VET at jeg hører til.
Det er samme sak når man reiser. Jeg får lett en tilknytning til mange steder, men langt fra alle. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg var mye mer hjemme i ørkenen i Jordan enn i regnskogen i Malaysia. Etter uendelig mange turer til fantastiske Malaysia fikk jeg feriefølelsen igjen og igjen, men aldri hjemmefølelsen.
MEN.. Da vi var på jeepsafari i Wadi Rum-ørkenen i Jordan. og det uendelig vakre ørkenlandskapet fulgte oss, kilometer etter kilometer, inn til festmåltid hos beduinene sent på mørke kvelden, da visste jeg at jeg hørte hjemme der. Hadde vi ikke hatt kjæreste, barn, familie, jobb og hjem, så kunne vi blitt beduiner den kvelden. Det hørte vi også at en norsk kvinne hadde gjort for noen år siden!
Det er å elske den lille hektiske gata ved Wembley mye høyere enn Oxford Street, og at Thassos var mer magnetisk enn Tenerife, og at jeg vet at jeg hører hjemme på Drammen togstasjon og på øyene i Oslo!
Det er en følelse av at man finner fred et sted. Finner seg selv, og kan slå seg til ro.
Du kan tenke på stedene du har bodd, og med en gang vite hvilket sted du hørte hjemme, og hvilket sted du ikke hørte hjemme. Riktig sted skal GI energi, og ikke TA den.
Man tenker kanskje ikke over det hver dag, men som Hanne Ørstavik sier:
"Hvilke steder som er bra for oss, det vet vi først når vi er der" :-)
 |
| Wadi Rum, Jordan |
Kommentarer
Legg inn en kommentar