Tre år å få svar på familieinnvandring til Norge for vanlige folk? Hva skjer, Norge?

Hvordan har det blitt sånn at vanlige folk venter i opptil 3 år,  og noen mye lenger for å få fine, snille, arbeidsomme, gode, ærlige og lovlydige ektefeller, forloveder og kjærester til Norge uten at saken i det hele tatt enda er vurdert av UDI? Hvordan er det lov, og hvorfor gjøres det ikke noe med? 

Kjære Norge, kjære justisminister, hva skjer med ventetidene hos UDI og Politiet? Vi vet at UDI har lagt om systemet i 2022, og at mange heldige som har søkt i år har fått mye kortere behandlingstid. Men det gjelder ikke oss som søkte i fjor eller tidligere. Vi er i kø BAK de som søkte i år, som jo føles veldig veldig urettferdig.

Jeg er en ganske vanlig ungdommelig dame i 40-årene i fast god jobb som liker å reise til spennende steder, som har vært gift før, har barn, og fant mannen jeg vil leve resten av livet med i et land utenfor Europa. I landkategori oransje. De mannfolka som i norske myndigheters øyne i all hovedsak er lykkejegere som utnytter norske damer for å få bo i Norge. 

Mannen jeg vil leve resten av mitt liv med,  The applicant, som han heter hos UDI,  søkte familiegjenforening med meg, The reference person,  i juni 2021. I juli fikk han innkalling til intervju i sitt hjemland Egypt. Ventetid skulle være fire måneder før vi skulle få svar på hva som skulle skje videre. Optimister som vi var, så skulle vi feire jul i Norge og gå på ski. Da vi nærmet oss fire måneder, økte ventetiden til fem. Da vi nærmet oss fem, ble det seks. Vi skjønte at jula ville ryke og at vi kanskje kunne feire bursdagen min, eller påske, eller bursdagen hans eller i hvert fall sommeren 2022 sammen. Jeg booket hotell og kjøpte togbilletter til Bergen, og konsertbilletter til Imagine Dragons. Vår første reise sammen i Norge trodde vi.  Men ventetidene økte hver måned, og sånn fortsatte det til det i slutten av april 2022 økte til tolv måneder! 

I forrige uke, 26.mai 2022 var saken vår endelig åpnet, og han fikk en mail om at UDI trenger mer informasjon, og at jeg må på intervju hos Politiet i Oslo. Ventetid 17 måneder! Som økte til 19 et par dager etterpå! Altså kan det hende at jeg ikke skal på intervju før i januar 2024!!!!!! Jeg holdt på å bruke det berømte utenlandske uttrykket « Are you f…… kidding me»?, men det føltes ikke sterkt nok i denne situasjonen. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine, så jeg gjør begge deler. Ler fordi jeg trodde jeg leste feil. Griner fordi det er innmari vondt å være så langt borte fra den man helst vil være sammen med hele tiden. Månedene går. Årene også. At det går flere ÅR av et så kort liv fordi ingen har tid til å se på saken er helt uforståelig for meg. Nordmenn er et reisende folk. Vi møtes over landegrenser. Og vi betaler 10500 kroner for søknaden til UDI som er lang som et vondt år og laget for å få oss til å gi opp før vi har begynt. 10500 kroner for å vente i nesten tre år på svar? 

The applicant er min beste venn, livspartner, og den jeg vil våkne med og sovne med og bli gammel med. Han er den jeg har mest til felles med av alle jeg kjenner, selv om han bor lengre bort enn de fleste. Han er hobbyfotograf som meg, vi stiller vekkerklokka på 03.00 for å ta bilder av fullmånen, vi elsker gamle italienske filmer, libanesisk mat, og vi diskuterer religion og politikk og krig og fred og sånn hver dag. På whatsapp og videochat de 47 ukene i året jeg ikke kan ta ferie. Han får ikke turistvisum til Norge, og kan ikke komme hit. Jeg kan ikke vente der med ham, for da går mitt inntektsgrunnlag ned og kriteriene for oppholdstillatelse faller bort.

Det sies at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves. Men når det gjelder UDI og familieinnvandring kan man vente så lenge at man ikke vet forskjell på dag og natt eller sommer og vinter. Hver dag føles som en evighet, månedene kommer og går, det blir lysere om våren, mørkere om høsten, og hodet er fullt av savn, drømmer som føles uoppnåelige, håp, mye stress og mye frustrasjon. Søker man fra et land utenfor Europa, som i tillegg er i oransje gruppe, så føler man seg i tillegg som en kriminell som må bevise  for UDI at man ikke har gjort noe galt, uten at man har gjort noe som helst galt.

Kjære AS Norge. Kjære  Justisminister Emilie Enger Mehl. Kjære alle dere som er i samme situasjon som oss, og gråter dere i søvn hver kveld fordi dere føler dere verdiløse for Norge, landet i rødt, hvitt og blått som vi hadde så kjært. Norge som har blitt en maskin i stedet for en sjel. Som behandler folk som papirarbeid i stedet for som mennesker. 

SÅN N KAN IKKE NORGE FORTSETTE Å BEHANDLE VANLIGE FOLK. Vi har forståelse for at ukrainerne kommer først nå. Men før dem var det afghanerne, Covid, Brexit og doble statsborgerskap, og før det igjen syrerne. Man trenger ikke google lenge for å se at det var lange nok ventetider før det igjen også. 

Jeg går gjerne på intervju. Det er null problem. Det gjorde The applicant også. Intervjuet hans varte i to og en halv time på Skype med ambassaden i Jordan. Han er verdens ærligste sjel. Og han hadde glemt hva søstera mi jobber med. Jeg må selv sjekke Linkedin for å se hva stillingen hennes er nå, for hun bytter jobb ganske ofte. 

31 måneders ventetid eller mer før saken igjen skal tilbake til  UDI så de endelig kan vurdere om han skal få komme hit? Altså kanskje sommeren 2024? Kanskje? Jeg blir både fysisk og psykisk dårlig av å tenke på det, og så lenge han er der og jeg er her, så er det alt jeg tenker på. 

Det er helt sykt faktisk.  Sykt, uakseptabelt og umenneskelig. Verken mer eller mindre. Alle på Stortinget som har en mailadresse husker snart navnet mitt. Det er bra. 

For dette kan man bare ikke sitte stille og se på